En liten selvopplevd historie tur/retur Stortinget – Plaza hotel: en vanlig fredag formiddag opplever jeg å passere 4 grupper av patruljerende politifolk. På kveldstid er det nesten ingen å se.
Dette stemmer jo også med nylig publisert statisikk som viser at det er haugevis av politi på jobb på formididager i uken. Men når det blir fredag/lørdag og kveld/natt så reduseres vaktstyrken dramatisk. Og slik behøver det ikke å være sier de som kan lov og avtaleverk.
Det er på tide at noen tar ledelse over de ressurser Oslo-politiet disponerer over. Når. Ikke Oslos politimester tar jobben, så må sjefen i Politidirektoratet ta kommando. Men til sist er det et ansvar for den nye justisminister, Grete Faremo.

Samhold og toleranse på tvers av partigrenser preget sørgetiden etter bomben og massakren. Kan noen av disse verdiene også videreføres i ordskiftet i valgkampen?

Vi bør i alle fall ha lært at brobygging er bedre enn å skape kløft og konflikt. Byer over hele verden har noe av den samme utfordringen:

Mennesker med ulik etnisk og religiøs bakgrunn skal leve, bo og arbeide sammen. Det er ikke konfliktfritt. Men det blir i alle fall ikke lettere av å snakke om «vi» og «dem».

Vi har altfor lett for å omtale innvandrere som en ensartet gruppe uten hensyn til bakgrunn og botid i landet. Ofte omtales en del Oslo-skoler som et problem fordi de har en stor andel elever med innvandrerbakgrunn.

Men bak tallene skjuler det seg både andre – og tredjegenerasjons innvandrerbarn uten de språkproblemer som naturlig nok preger dem som nylig er kommet til landet. Skoleresultatene viser da også at mange av disse «innvandrerskolene» oppnår gode resultater med bare litt ekstraressurser for de ferskeste.

God integrering og et mangfold preger mange av de mest dynamiske bysamfunn vi kjenner i verden. Ja internasjonale undersøkelser mener også å påvise en sammenheng mellom stort etnisk mangfold og sterk næringsmessig nyskaping.

Sikkert er det i alle fall at vellykket integreringspolitikk er viktig for vekstevnen. Vi har rett og slett ikke råd til å sløse med arbeidskraften. Etter internasjonale mål er norsk integreringspolitikk slett ikke mislykket. Andelen i nnvandrere i arbeid er rimelig høy i Norge. Men fortsatt er det for mange som ikke får brukt sin kompetanse fullt ut og for mange som møter hverdagsrasisme i dagliglivet. Vi trenger alle å jobbe med våre holdninger og våre fordommer.

Fremfor alt må vi legge til side den kollektive tilnærming til innvandrere. Bak begreper som islamister, buddhister eller sikher skjuler det seg et mangfold av individer. Det gir liten mening å omtale «dere kristne nordmenn» som en gruppe. Vi vet at også det dekker over høyst ulike individer. Det ligger også en fare i å sette et gruppestempel på innvandrere ut fra religiøs tilhørighet. Akkurat som blant nordmenn flest vil tilknytningen til religionen vært svært individuell.

Med bruk av begreper som «islamisering» eller «snikislamisering» i politiske diskusjoner skaper man kollektive skremmebilder som gjør både dialog og brobygging vanskelig. Demonisering av kulturer eller religioner skaper sjelden grobunn for harmoniske samfunn. Bruk av slike begreper bidrar også til å bygge opp bilder av kollektiv skyld og ansvar. Det er imidlertid ingen grunn til å legge skjul på at også jeg reagerer på enkeltuttalelser fra innvandrerrepresentanter eller organisasjoner som viser liten forståelse for viktige verdier som likeverd, likestilling og toleranse. I ytringsfrihetens navn skal vi også tåle en del meninger som ligger oss fjernt.

Men det ingen grunn til å beskrive dette som en slags islamisering av det norske samfunn. Våre verdier står seg godt i møte med kvinnesyn eller menneskesyn som forlengst nedkjempet i det norske samfunn.

Begrepet «det flerkulturelle Norge» har utløst mye debatt. Jeg oppfatter begrepet slik at flere kulturer i dag lever side om side i samfunnet. Noen innvandrere tar med seg mye av sine tradisjoner og levemåter,- m.a.o. kultur. Andre endrer seg mer i retning av å leve som flertallsbefolkningen.

Men uansett må dette skje innenfor de rammer, lover og regler som gjelder i det norske samfunnet. Nå preges jo også vårt samfunn allerede av endringer som ikke er utløst av innvandring, men rett og slett av at vi som etniske nordmenn også endrer livsstil og tradisjoner. Kanskje dette mangfoldet og ulikhetene i «det norske» er noe av det som gjør innvandrere usikre på hva man skal tilpasse seg. Også fra nordmenns utvandring ser vi store ulikheter i tilpasning til de nye samfunn. Noen norske utvandrere har også levd som i gamlelandet i flere generasjoner. Atter andre har levd seg helt inn i en ny kultur. Slike ulikheter vil vi også oppleve blant dagens innvandrere i Norge.

En del politikere har brukt begreper som «multikultur» eller «det flerkulturelle Norge» som beskrivelse på utvisking av norske tradisjoner og kultur. Jeg oppfatter det ikke slik. Ulike tradisjoner kan godt leve side om side. Respekt for ulikheter er ikke det samme som å utviske eget ståsted. Men akkurat som vår egen levemåte endrer seg over generasjoner, skjer endringene under påvirkning fra andre. Den globale kommunikasjonsverdenen er forandret, og våre egne reisevaner har gitt oss nye impulser. Selv om mye står fast i gode tradisjoner, har norsk kultur og levemåte i generasjoner vært under forandring. Om noe av endringen også skulle skyldes påvirkning fra våre nye landsmenn, så er det i pakt med våre tradisjoner.

Å hevde at innvandring og integrering ødelegger norsk kultur er en beskrivelse av det norske samfunn som få kjenner seg igjen i. Norsk kultur og tradisjoner står sterkt enten det er i møte med nye impulser fra innvandring eller konfrontert med den internasjonale massekommunikasjon.

6. august hevdet Frp-leder Siv Jensen i denne avis at hun med snikislamisering mente «å sette ord på hva som skjer når samfunnet glemmer seg selv.» Jeg må bare innrømme at jeg ikke kjenner meg igjen i beskrivelsen av et Norge som glemmer seg selv.

Det norske folks reaksjon etter massakren på Utøya og bomben i Oslo viser at folk som står fast på viktige verdier som samhold, åpenhet og toleranse. Det var et folk som viste omsorg for de rammede og avsky for ekstremisme og vold. Jeg tror det vil vare også når hverdagen og valgkampen melder seg.

 

Av stortingsrepresentant Per-Kristian Foss

Statistisk Sentralbyrå har nylig offentliggjort sin undersøkelse av Bruttonasjonalproduktet (BNP) fordelt på fylker og regnet pr arbeidstaker.
Det er ikke oppsiktsvekkende. Det gjør SSB hvert år.
Metoden er heller ikke omstridt. BNP er et mål på økonomisk aktivitet som regjeringer alltid har brukt og slik gjør man det i hele den industrialiserte verden.

Er det så oppsiktsvekkende at BNP pr innbygger er større i hovedstaden Oslo enn i andre fylker? En del som har kommentert undersøkelsen har trodd at store konserner som har produksjon over hele landet bare blir tillagt Oslo. Det er feil. Verdien av produksjonen blir tillagt de fylker der den faktisk foregår.
Men det er stor forskjell på lønnsomheten i ulike næringer. F eks er det ikke oppsiktsvekkende langt større lønnsomhet i IT-næringene enn i landbruksnæringene. Førstnevnte er sterkt representert i Oslo-området, mens landbruket dominerer sterkere i Nord-Trøndelag.

Undersøkelsen viser intet om den moralske verdi av mat i forhold til informasjonsteknologi, men rett og slett bidraget til nasjonalproduktet målt i kroner.

Og jeg tror vi skal være glade for at tjenesteytende næringer med høy lønnsomhet er i sterk vekst i Norge. Vi er et høykostland og derfor er det næringer med god lønnsomhet og dermed god lønnsevne som har de beste fremtidsmuligheter.
Alternativet til lokalisering i Oslo-området er ofte andre steder i Norden eller Europa.
Selvfølgelig finnes det god IT-industri også andre steder i Norge enn Oslo. Men erfaringen er at slik lokalisering forutsetter en viss grad av konsentrasjon av utdannet arbeidskraft og kanskje også nærhet til universitet.

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!

Av Per-Kristian Foss

Grunnen til det voldsomme engasjementet fra regjeringspolitikere mot Bjarne Håkon Hansens PR-arbeid er jo først fremst at han våger å gå imot den regjering han var medlem av for få måneder siden. Hadde han engasjert seg imot private barnehage-interesser, hadde vi ikke hørt et pip fra det rød-grønne.
Enkelte har med moralsk patos kritiserert at han har tatt seg jobb i det private og ikke gått tilbake til sin gamle jobb som lærer. Men få har kritisert den tidligere statsråd Karita Bekkemellom, som idag er direktør i Legemiddelindustriforeningen. Det er også en organisasjon med betydelig potensiell interessekonflikt i forhold til regjering og myndigheter. Milliarder går hvert år over statsbudsjettet for å muliggjøre medisiner på “blå resept”. Og det er kamp om å få sine preparater inn på godkjent liste.

Hansen-saken avdekker også nok en gang regjeringens arroganse overfor Stortinget. Oftest skjer det ved at man rått bruker flertallsmakt. Men i saken om karensregler for statsråder har regjeringen også gått i full konfrontasjon med sine egne på Stortinget.
En kort gjennomgang av sakens fakta viser dette:
Karensreglene ble fastsatt av regjeringen Bondevik II og fikk enstemmig tilslutning i Stortinget.
Ifjor oppstod debatten om Hansens avgang og han ble ilagt maksimal karensperiode, 6 måneder.
Flere tok da til orde for en gjennomgang av karensreglene for statsråder og politiske medarbeidere i departementene.
Regjeringen ble spurt om de var villig til å foreta en gjennomgang av reglene etter at disse hadde fungert i en periode, men statråd Rigmor Aasrud avslo blankt på vegne av regjeringen.
Dette skjedde i brev til Stortinget 6. november 2009.
Men så begynte uroen å bre seg de rød-grønne partienes stortingsgrupper. I februar ga nestleder i Ap-gruppen, Martin Kolberg, forsiktig uttrykk for at regelverket burde gjennomgås. Opposisjonspartiene støtte dette, slik de hadde gjort i fjor høst. Men når det nå åpenbart var et flertall på Stortinget som stod bak, ble ønsket formidlet til regjeringen av Stortingets Presidentskap.
I disse dager får både statsminister og statsråd Aasrud spørsmål om hva som er gjort med saken. Og bak alle byråkratiske bortforklaringer åpenbarer det seg at intet er gjort med saken. “Man har ikke lagt opp det videre arbeid”, heter det fra Fornyingsdepartementet, som er ansvarlig for å behandle anmodningen fra Stortinget.
Og for de mange Ap- og SV-politikere som mener at Stortinget må ta fatt i saken, så gir statsråd Schjøtt-Pedersen svar: Dette har Stortinget ikke noe med å blande seg i. “Eventuelle endringer blir fastsatt av regjeringen,” sier han, men legger til at Stortinget bare orienteres. Og han kan ikke lover noen orientering før nyttår.

Godt å få beskjed om hvor skapet skal stå!
Kanskje verdt å minne om at regjeringer utgår fra Stortinget?
Men i flertallsparlamentarismens tid må nok Marit Nybakk og mange andre blant de rød-grønne minnes om hvor makta sitter.

Av Per-Kristian Foss

Per Olav Lundteigen uttaler til avisene at tiden nå der inne til ny diskusjon om generelle skatteøkninger. Tull. Per Olav har alltid tatt til orde for økt skatt.
Men nå prøver han seg igjen fordi Ap-sekretær Raymond Johansen har åpnet for debatt om skattenivået fra 2017 og fremover.
Men Lundteigen vil ha endringer allerede neste år.
Både SVère og Senterpartifolk i og utenfor regjeringen hevder til stadighet at det er Finansdepartementet som er bremseklossen i forsøket på å endre skattesystemet.
Med noen års erfaring med skatt og Finansdepartement, så tillater jeg meg å påstå at det skyldes at departementet faktisk har kunnskap om skatt. Kunnskap er noe av det mest drepende en politiker kan møte når populistiske forslag kastes frem.

La meg derfor gi noen vurderinger av Lundteigens skatteforslag:
- skattelette til de med inntekt under 250 000. Det høres sympatisk ut, men vil føre til at folk i deltidsjobber som ønsker å øke sin stillingsbrøk vil møte sterkt økt marginalskatt. Et slikt incitament til å forbli med lav lønn øker ikke arbeidsinnsatsen i samfunnet. Da er det bedre å øke lønnsfradraget. Det vil gi virkning for alle, men mest for lave inntekter. De største milliardbeløp i skattelettelser under Bondevik II ble brukt til nettopp økte fradrag.
- Lundteigen tar til orde for økt skatt på finansnæringen. Konsekvensen vil være økte låneutgifter for personer og bedrifter. Men utenlandske banker og forsikringsselskaper vil glede seg.
- I likhet med hele venstresiden ber Lundteigen om avgift på aksjetransaksjoner. Dette er et gammelt krav fra SV og Rødt. Grunnen til at det ikke gjennomføres av den rød-grønne regjeringen er åpenbar for enhver med evnen til å tenke: Gjennomføres dette i ett land vil selvsagt transaksjonene flytte seg ut av landet. Dette dreier seg om transaksjoner med et tastetrykk og kan ikke bindes til f eks å skje over Oslo Børs. Dessuten er det også med dette forslaget som så mange andre fra venstresiden: til syvende og sist må utgiftene betales av næringslivet. Kanskje ikke en lokal sykkelfabrikk etter Lundteigens modell, men andre bedrifter kan faktisk være avhengig av både valuta- og aksjetransaksjoner.
- Sp-representanten tar også til orde for økt arbeidsgiveravgift for hver ansatt i bedrift med lønn over 1 million. Det vil være et galt signal å gi til nye virksomheter med høy lønnsomhet og god lønnsevne. Det er nettopp slike virksomheter høykostlandet Norge trenger flere av.
Men Lundteigens samfunnsmodell er ikke av denne verden, men preget av nostalgi av en annen fordums verden.

Ett år etter stortingsvalget i fjor er flertallet definitivt tapt i meningsmålingene for den rød-grønne regjeringen. Det blir åpenbart stadig hardere for Stoltenberg-regjeringen å komme frem til kompromisser internt. Kanskje det forklarer litt av den arroganse regjeringen opptrer med overfor Stortinget.
Eller sagt på en annen måte: Når først intern enighet er oppnåd så kan man ta slike “smålige” hensyn som til Stortinget eller til Grunnloven. To ganger i løpet av ett år har regjeringen tapt saker i Høyesterett i tolkningen av Grunnloven.
Når partipisk skal benyttes fører det også til at et åpenbart stortingsflertall blir til mindretall etter at regjeringen har valset opp. Nå i juni bestemte f eks et rød-grønt flertall at Den norske Kirke ikke selv skal få bestemme hvor Kirkens primas, den 12. biskop skal ha sitt sete. En samlet opposisjon mente at Kirken fikk bestemme dette selv. Jeg vet at mange både Ap – og SV-representanter mente det samme, men lot seg dirigere av kompromiss i regjeringen. Visstnok var det statsråd Schøtt-Pedersen som var mannen bak dette kompromiss for å såkalt gi Senterpartiet noe. Altså tvangsplassering i Trondheim.

Det var åpenbart også mange stortingsrepresentanter fra de rød-grønne som følte ubehag ved å forsvare sine egne statsråder som hadde unnlatt å iverksette et lovvedtak etter over 3 år. Saken gjaldt kryptering av helseregistre.
Mange var nok også de som med påholden stemme voterte ned mistillitsforslaget mot Riis-Johansen i Mongstad-saken. Men de ytret sin mistillit til statsråden etterpå i VG,- men da anonymt.
Det er forståelig at velgere vender regjeringspartiene ryggen i meningsmålingene.
Bare så synd det er tre år til neste stortingsvalg.

Statssekretæren (fra SV) i Finansdepartementet forsøker for tiden å selge inn et forslag fra regjeringen om å øke skattene for pensjonister som tjener i overkant av 280 000 pr år. Han begrunner det med at denne gruppen har store formuer og kapitalinntekter.
Sllik kan man gå i surr når embetsverket dynger deg ned i statistikk.
Faktum er at denne gruppen dreier seg om ca 60 prosent av alle pensjonister fra kommunal sektor som har stått i heltids stilling. Det er et drøyt stykke å hevde at dette dreier seg om folk med store kapitalinntekter. I realiteten er det spesialsykepleiere, adjunkter fra skoleverket og ingeniører fra kommunen.
Det er ingen mening i at disse gruppene skal få en skattesmell på flere tusen i året bare fordi regjeringen skal gi skattelette til andre pensjonistgrupper og har bundet seg til ikke å gi netto skattelette i sin regjeringsperiode.
Statssekretær Roger Schjerva viste også til statistikk som viser at store pensjonistgrupper har formue. Ja, Schjerva, når man når 67-70 år så har de fleste rukket å nedbetale sitt boliglån og har derfor netto formue. Og det er et interessant signal når SV-statssekretæren mener “inntekten” fra egen bolig skal brukes til å betale skatteøkningen fra regjeringen.
Kanskje på tide for statssekretæren å komme seg ut av departementskontorene?

Rett etter at Høyestrett dømte regjeringens rederiskatt i strid med Grunnloven. Nå har Høyestrett nok en gang avsagt dom som feller regjeringen for å handle i strid med Grunnloven. Denne gang gjelder det instruksen om å gi tomtefestere av Opplysningsvesenets fonds eiendommer gunstigere vilkår enn andre tomtefestere ved innløsning.
Dette fondet (OVF) er Kirkens eiendommer og verdipapirer. En samlet opposisjon på Stortinget karakteriserte regjeringens forslag, fremmet av daværende kirkestatsråd Trond Giske, som et røverangrep på den norske kirkes verdier. Vi påpekte at lovgivningen var i strid med Grunnloven, men ble avvist med vanlig selvsikkerhet av Trond Giske. Høyestrett har nå satt Giske og regjeringen ettertrykkelig på plass.

Det er verd å minne om at det var justisminister Knut Storberget som i valgkampen i 2005 tok til orde for at OVF skulle pålegges å selge eiendommer til underpris. Vi har altså en justisminister som aktivt har tatt til orde for lovgivning i strid med Grunnloven.

Det dreier seg heller ikke om småbeløp. Dersom regjeringens instruks ikke var blitt stoppet av Høyestrett, ville fondet tapt 1,5 milliard kroner. Det som hittil er gjennomført av tvangssalg har påført OVF et tap på 315 mill.
Jeg forventer at regjeringen i det minste dekker dette tapet.

En del i pressen skriver at Høyre tar seg god tid til å vurdere datalagringsdirektivet. Men det er da ikke det minste underlig. Saken legges ikke frem for Stortinget før en gang senhøstes i år. Og hvor vanlig der det egentlig at stortingsgrupper tar standpunkt til lovforslag lenge før de fremlegges?

Så hevder enkelte at det holder å se direktivet. Nei, det gjør faktisk ikke det fordi det er den norske lovgivningen som innenfor rammen av direktivet vi skal ta standpunkt til.Oversikten over de 27 land hvor DLD er implementert eller er på vei til å bli det, viser til dels store forskjeller. I tre land har domstolene hatt innvendinger mot nasjonal lovgivning som følge av DLD. Men ikke i noe land har domstoler eller parlament ment at direktivet strider mot forfatningen eller menneskerettigheter.

For Høyre vil den videre behandling kreve at vi klarer å forene hensynet til kriminalitetsbekjempelse og et forsterket personvern. Landsmøtevedtaket innebærer krav til strafferamme i saker der politiet skal gis adgang til trafikkdata, maksimal lagringstid, krav om kryptering ved lagring og domstolsavgjørelse som grunnlag for enhver utlevering.
For egen regning vil jeg legge til at det også må lages regler for politiets håndtering av utleverte trafikkdata som sikrer at ting ikke kommer på avveie.

Samtidig er det verdt å minne om at Kripos og PST siden 2005 ikke har hatt noen sak vedrørende organisert kriminalitet eller terror hvor ikke trafikkdata utgjør en viktig del av bevisbildet.